02/12/2023
PÅ DENNE DAGEN…
2. desember 1948, tidlig om morgenen, dro Marthon Løvendahl som vanlig ut på sjøen utfor Tananger for å trekke hummerteinene. Som liten gutt hadde Marthon flyttet inn hos mormor og morfar i Tananger, Gurine og Simon Hansen. Selv om det var besteforeldrene som skulle ta seg av han, var det mest den snille onkelen Hans «i Sion» Simonsen, som ble den nye reserve-faren. Hans hadde et lite bruk i den sør-østlige skråningen opp mot Nunstein i Tananger. Her hadde han hus og løe, en åkerlapp, høns og noen dyr. Han var en godt likt kar i det lille lokalsamfunnet. Marthon vokste derfor opp i et godt og trygt hjem. Han var aktiv i det lokale idrettslaget Havørn, der han utmerket seg i både terrengløp og fotball. Ellers tilbragte han som de fleste ungdommene i Tananger mye tid på sjøen, spesielt i hummersesongen da det var gode penger å tjene. I oktober 1941 var han en av 19 flyktninger som dro med skøyta Sjøleik fra Tananger til Aberdeen. Marthon vervet seg til hæren og ble med i 2. bergkompani, med blant annet tjeneste i Finnmark under frigjøringen av Nord-Norge høsten 1944. Etter krigen returnerte Marthon til Hans, og fortsatte å fiske hummer.
Denne dagen var været ikke av det beste, faktisk så galt at Hans hadde bedt ham om å heller la teinene stå i sjøen en dag til. Marthon mente at dette ikke var noe problem og dro avgårde. Vanligvis tok en slik runde bare noen timer. Da ingen hadde hørt eller sett noe til Marthon til vanlig tid, ble han derfor etterlyst rundt middagstid. Losbåten dro straks ut og på vestsiden av Frøsholmene så de ham. Marton hadde kastet dreggen og lå nå forholdsvis i ro i den tunge sjøen, blant haugevis med teinedobber. Han hadde nok fått et teinetau i propellen og slet med å få det løs i den vanskelige sjøen og brenningene nær land. Losbåten var for stor til å gå inn blant all dobbene. De dro derfor inn til Tananger for å sende ut en mindre motorbåt. Bernhard Simonsen hadde nettopp en slik båt og stilte opp med en gang. Han dro ut sammen broren Sigve i tillegg til Randulf Leidland og Sigurd Myklebust. Da de passerte Tangen hadde solen gått ned. Idet de passerte Midtfjøra så de lys vest av Frøsholmene. Det måtte være lanternene til Marthon, for ingen andre ville være ute i slikt vær, etter mørkets frembrudd. Like etter forsvant lyset. Da de endelig kom opp på vestsiden av Frøsholmene så de ingenting, ingen båt, ingen lys, ingen Marthon. På nordsiden av holmen fant de en bukt som lå i le for vinden. Der kom de seg i land og gikk mot stedet hvor de antok Marthon ville være. De fant ingenting. Etter å ha søkt langs hele vestsiden av øya gav de opp. Det var ikke mulig å gjøre mer, så mørkt som det var blitt. De dro derfor oppgitt innover mot Tananger igjen. Der inne så Sigurd et syn han aldri kom til å glemme. Ytterst på Kommunekaien stod det en enslig stolpe med en gatelys, hvor Hans sto og ventet. Da båten nærmet seg kaien, så Hans de alvorlige ansiktene ombord. Han forstod, og behøvde ikke å snakke med karene i båten. Uten et ord snudde han seg og haltet sakte innover kaien, et syn som gjorde varig inntrykk på Sigurd og de andre i båten. Først litt over to måneder senere, under sildefisket i februar, ble liket av Marthon funnet i strandkanten på Kolnes. Patrioten som hadde våget livet for å komme seg til Storbritannia i 1941 og som en av de første nordmenn marsjerte inn i Finnmark høsten 1944, måtte gi tapt for det uforutsigbare været i skjærgården utfor Sola.