22/09/2023
På siden "Norsk fotball - historie og statistikk" kom vi over denne fornøyelige historien om Espen Ruud skrevet av Thomas Søfting. Morsomt å lese for oss som er glad i historie, Espen Ruud og Odd. God helg!
=== Da Espen Ruud debuterte: Et tilbakeblikk ===
For nøyaktig 20 år siden, 21.september 2003, var det full runde i Tippeligaen. Det skjedde i en tidsepoke hvor Kjell Magne Bondevik var statsminister, og svært få fotballspillere hadde skjegg. Bortsett fra Myggen, så klart, som på dette tidspunktet spilte for FC København. Men det er ikke Myggen dette innlegget skal handle om. Denne søndagen ble det nemlig spilt kamp i Skien hvor Odd vant 3-0 over nedrykkstruede Aalesund etter scoringer av Alexander Aas, Ronny Deila og Christian Flindt-Bjerg. Men det var også noe annet som skjedde i denne kampen. En ganske betydningsløs hendelse som ikke påvirket kampresultatet på noe som helst vis, men som sett i ettertid likevel gjør denne datoen til en merkedag i Odd-historien. Fem minutter før slutt ble venstreback Brede Bomhoff byttet ut. Inn i hans sted kom en 19 år gammel debutant ved navn Espen Ruud.
Espen Ruud var en ung og lovende back som spilte på G19-landslaget. Tjue år senere er han ikke så veldig ung lenger. Faktisk er han i dag Eliteseriens eldste aktive spiller, en tittel han har hatt siden Brann-målvakt Håkon Opdal la hanskene på hylla i 2021. Men det virker ikke som om Ruud har planer om å bli fotballpensjonist med det første. Hans nåværende lagkamerater Dennis Gjengaar og Faniel Tewelde var ennå ikke født da Ruud debuterte. Det var heller ikke landslagets nyeste stjerneskudd Antonio Nusa. Nøyaktig to måneder før Ruud debuterte i Tippeligaen hadde en guttunge fra Jæren som het Erling Braut Haaland feiret sin treårsdag, mens i Drammen bodde en annen liten tass ved navn Martin Ødegaard, som nærmet seg fem og neste høst skulle begynne i første klasse på barneskolen.
Hva annet var det som skjedde denne søndagen i 2003? Jo, Rosenborg holdt stø kurs mot sitt tolvte strake seriemesterskap, og vant hele 6-0 på Åråsen mot Lillestrøm. Åge Hareide var trener, etter at Nils Arne Eggen hadde trukket seg tilbake forrige høst. Man visste det ikke på dette tidspunktet, men Hareide kom til å forlate Lerkendal etter sesongen for å ta over som landslagssjef. Harald Brattbakk og Ståle Stensaas scoret to mål hver i denne kampen. Øyvind Storflor og Ørjan Berg scoret også. I dag er det Ørjans sønn som kjemper om seriegull og spiller på landslaget. Da Ruud debuterte var det den hjemvendte England-proffen Gunnar Halle som i en alder av 38 var Tippeligaens eldste spiller. Han hadde debutert på øverste nivå året etter at Espen Ruud ble født. Halle spilte hele kampen for LSK, men ønsker nok helst å glemme den.
Lenger nord i landet festet Bodø/Glimt grep om sølvplassen etter å ha vunnet 3-0 hjemme mot Brann. Også der var det en Berg som satte sitt preg på kampen: Runar Berg scoret to av målene. Stig Johansen skrev seg også inn i målprotokollen. Brann-keeper Ivar Rønningen ble utvist, og inn kom Håkon Opdal. På Nadderud kjempet Stabæk om medaljer, mens Tromsø kjempet mot nedrykk. Fem minutter før full tid ledet vertene 2-0 (målscorere: Peter Sand og Christian Holter), men to kjappe mål i sluttminuttene av Ole Martin Årst, nylig hjemvendt fra Belgia, sikret et svært verdifullt poeng for «Gutan». Det ble ikke så rent lite oppstyr senere den høsten da Årst valgte å stå over sesongavslutningen på grunn av barnefødsel, men TIL klarte å berge plassen i hans fravær etter noen svært dramatiske sluttminutter på Lerkendal. Sett i ettertid ble også de to målene på Nadderud helt essensielle for Tromsøs overlevelse i Tippeligaen.
Kai Røberg er nok ikke en mann som har satt like dype spor etter seg i norsk toppfotball som Espen Ruud. I hele hans karriere for Molde spilte Røberg bare 18 kamper fra start, men denne søndagen på Røkkeløkka var det nettopp Røberg som ble matchvinner og scoret kampens eneste mål slik at hjemmelaget tok alle tre poengene mot Vålerenga, til stor frustrasjon for Kjetil Rekdal som på denne tida var spillende trener i VIF. På samme tid i hovedstaden var det Jan Derek Sørensen og Ole Bjørn Sundgot som scoret målene da Lyn tok tre viktige poeng i bunnoppgjøret mot Bryne. Dette var Brynes femte strake tap. Jærbuene lå fortsatt på riktig side av streken etter denne kampen, men tapsrekka skulle fortsette også i de fem siste kampene, og dermed endte sesongen med nedrykk. Siden den gang har Bryne aldri spilt på øverste nivå.
Det ble også spilt en mandagskamp dagen etter at Espen Ruud debuterte, og den ble spilt på Fosshaugane hvor Sogndal og Viking delte poengene med resultatet 2-2. Vikings nåværende trener Bjarte Lunde Aarsheim og sportsdirektør Erik Nevland spilte begge i denne kampen. Det gjorde også unggutten Jone Samuelsen, som markerte det som bare var hans andre kamp i Viking-trøya med å score selvmål. Tross det noe uheldige førsteinntrykket fikk likevel Samuelsen en lang karriere i norsk toppfotball inntil han ga seg i 2019. Samuelsen er faktisk noen måneder yngre enn Espen Ruud, og de to rustne herrene ble senere lagkamerater i Odd. Sogndals andre mål denne mandagen ble scoret av Håvard Flo, også han nåværende sportsdirektør, mens Bjørn Dahl (med sitt første mål på mer enn to år) og islendingen Hannes Sigurðsson scoret for Viking.
Landslaget hadde vært i aksjon drøye to uker før Espen Ruud debuterte i Odd-trøya. I en svært jevn EM-kvalik fikk håpet om sluttspill et skudd for baugen da vi tapte 1-0 borte mot Bosnia. Nils Johan Semb var landslagstrener for et rutinert norsk mannskap som fortsatt hadde ringrevene Henning Berg og Ronny Johnsen i midtforsvaret, Roar Strand på midtbanen og Ole Gunnar Solskjær på topp. Men det norske laget inneholdt også unge fremadstormende navn som John Carew, Brede Hangeland og John Arne Riise. I Tromsø var det mange som ropte høyt om at Morten Gamst Pedersen måtte få sjansen på landslaget. Det fikk han etterhvert, men på dette tidspunktet hadde han ennå ikke debutert. Norge endte til slutt på tredjeplass i gruppa, bak Danmark og Romania. Deretter tapte vi i playoff mot Spania, og måtte bli hjemme fra EM-sluttspillet i Portugal. Etter to mislykkede kvalifiseringer på rad valgte Semb å trekke seg. Tjue år senere venter vi fortsatt på neste sluttspill…
I internasjonal fotball var det Paolo Maldini som noen måneder tidligere løftet Champions League-pokalen etter at hans AC Milan vant en helitaliensk finale mot Juventus på straffer. FIFA kåret Zinédine Zidane til årets spiller i verden for tredje gang i karrieren, mens Pavel Nedved kanskje litt overraskende vant Gullballen. I England var Manchester United tilbake på tronen etter at Arsenal hadde gått til topps sesongen før. I Portugal hadde en viss Cristiano Ronaldo nylig debutert på landslaget, og i Barcelona gikk det gjetord om en 16 år gammel argentiner ved navn Lionel Messi som herjet på klubbens juniorlag. Ellers var den internasjonale fotballverden i sjokk og sorg etter at kamerunske Marc-Vivien Foé fikk hjertestans og døde på direktesendt TV under semifinalen i sommerens Confederations Cup.
Men fotball er ikke alt her i verden. Hvordan så verden ellers ut i 2003? Har egentlig verden forandret seg noe særlig siden den gang? Den kalde krigen var over, og vi hadde internett. Faktisk vil jeg anta at Espen Ruud, som ble født 26.februar 1984, hører til de få (kanskje fem-seks?) årskullene som er for unge til å huske Berlinmuren, men likevel gamle nok til å huske en verden uten internett. Da han debuterte i 2003 eksisterte ikke smarttelefoner, og heller ikke sosiale medier. Han hadde sannsynligvis en mobiltelefon fra Nokia, og kanskje også fasttelefon? Hvis han hadde egen bil, hadde den høyst sannsynlig bensinmotor. I 2003 hadde bare en halv promille av alle registrerte personbiler i Norge elektrisk motor. Men i USA ble en ny bilprodusent ved navn Tesla grunnlagt dette året. Bensinprisen i 2003 lå på omtrent ni kroner per liter, og folk syntes det var dyrt. En utepils kostet stort sett et sted mellom 45 og 70 kroner. Det syntes folk også var dyrt.
Kinofilmen folk sto i kø for å se i 2003 var «Ringenes herre: Atter en konge». Men den hadde ikke première før i desember, altså lenge etter at Espen Ruud hadde debutert. Og hvis du ville se en film i 2003, da så du den på kino eller leide den på video. Dette var året da DVD-skivene for alvor begynte å gjøre VHS-kassettene avleggs, men videoutleie var fortsatt en bransje som levde i beste velgående. Hvis noen rent hypotetisk hadde ytret ordet «strømming» ville du sikkert klødd deg i hodet og tenkt at dette begrepet kanskje hadde noe med elektrisitet eller fisk å gjøre? Verken YouTube, Netflix eller Spotify eksisterte. Musikk var noe de fleste hørte på radio eller kjøpte på CD, men blant den yngre generasjonen var det mange som satt bak PC-skjermen og lastet ned (ulovlig) musikk med Napster eller LimeWire. Apropos musikk, så kan det også nevnes at Johnny Cash hadde gått bort bare noen få dager før Espen Ruud debuterte i Tippeligaen.
Da Espen Ruud debuterte het Norges statsminister Kjell Magne Bondevik. Erna Solberg var kommunalminister, og svært få kjente til hennes ektemann eller hans aksjeportefølje. Jonas Gahr Støre var for de fleste nordmenn en relativt ukjent figur som tidligere hadde vært statssekretær, og nå var generalsekretær i Norges Røde Kors. I USA var George W. Bush president, og Tony Blair var statsminister i Storbritannia. Den gang som nå var det Vladimir Putin som var Russlands sterke mann, så enkelte ting har dessverre ikke forandret seg. Det internasjonale nyhetsbildet var dominert av krigen i Irak som ble innledet i mars, og i Sverige ble man rystet av drapet på utenriksminister Anna Lindh. Her hjemme hadde det vært et ganske rolig nyhetsår uten noen alvorlige katastrofer, men en politisk skandale var under opprulling da Riksrevisjonen begynte å granske arbeidsminister Victor Normans pengebruk.
Som nevnt er ikke fotball alt her i verden. Et knippe begivenheter fra annen idrett i 2003 inkluderer Bente Skari som tok to gullmedaljer under ski-VM i Val di Fiemme. I alpin-VM var det som så ofte før Kjetil André Aamodt og Lasse Kjus som tok de norske medaljene, mens i skiskyting fikk Ole Einar Bjørndalen og salige Halvard Hanevold begge med seg gullmedaljer hjem fra VM i Russland. For femte år på rad gikk Lance Armstrong til topps i Tour de France, men dette er i dag visket ut fra de offisielle historiebøkene. Under VM i friidrett tok ikke Norge en eneste medalje. Petter Solberg ble verdensmester i rally, og i tennis gikk en sveitser ved navn Roger Federer til topps i Wimbledon, og tok med det sin aller første Grand Slam-tittel. Det ble ikke den siste. Ellers mistet norsk idrett sin «enfant terrible», spydkasteren og bokseren Pål Arne Fagernes, som omkom i en bilulykke bare 29 år gammel.
Dette var altså et lite utvalg av aktuelle saker og en beskrivelse av hverdagen den gangen Espen Ruud gjorde sin inntreden i norsk toppfotball. Han fikk et nytt innhopp i sesongavslutningen mot Lillestrøm, og spilte sin første kamp fra start sommeren 2004 mot Stabæk. Etter den sesongen dro Alexander Aas til Danmark, og Espen Ruud tok over som Odds faste høyreback, og ble etterhvert også klubbens dødballspesialist. Det er han fortsatt den dag i dag. Hittil denne sesongen har Ruud spilt 17 kamper og scoret tre mål. Totalt gjennom hele sin karriere har han spilt 308 kamper og scoret 49 mål i Eliteserien, alle sammen for Odd. Så vi snakker med andre ord om en klubblegende av øverste merke. I tillegg tilbrakte han seks og en halv sesong i Danmark fra 2008 til 2014, hvor han spilte 197 kamper (19 mål) i superligaen for Odense og vant den danske cupen to ganger. Det ble også to ganger gruppespill i Europa League.
Og så skal vi heller ikke glemme at Espen Ruud spilte 35 kamper på landslaget, de fleste av dem under Drillos andre regjeringstid, men også en håndfull kamper etter at Høgmo tok over. Det største høydepunktet var kanskje seieren over Portugal i EM-kvalik i 2010, hvor Ruud ble kastet til ulvene som vikar for en skadd John Arne Riise, og fikk strålende kritikker etter å ha frustrert Nani i 90 minutter. Eller kanskje var det (bokstavelig talt) skuddårsdagen i 2012 da Ruud kom på som innbytter noen få minutter før slutt i Belfast mot Nord-Irland, og fikk fulltreff med et volleyskudd som fastsatte sluttresultatet til 3-0, og også ble hans eneste mål i landslagstrøya. Gullklokka kom i oktober 2012, da Ruud spilte hele kampen og bidro til at Norge klarte et sterkt 1-1-resultat borte mot Sveits i VM-kvalik.
Men altså: 20 år har gått siden Espen Ruud tok sine første steg i toppfotballen. Kontrakten i Odd går ut ved sesongslutt, og i februar fyller han 40. Likevel er det neppe usannsylig at vi ser ham i aksjon også når Eliteserien 2024 sparkes i gang. Da han debuterte var han lagkamerat med Erik Holtan (født 1969), og i dag er han lagkamerat med Faniel Tewelde (født 2006). Men ingen har noen gang vunnet kampen mot tiden, og før eller senere må nok også Espen Ruud legge skoene på hylla. Og etterhvert som tiden går vil dagens lovende unggutter, hvis de holder motivasjonen oppe og unngår alvorlige skader, bli morgendagens veteraner. Jeg er ganske sikker på at minst én av de unge spillerne som nylig har fått sine første spilleminutter i Eliteserien fortsatt kommer til å være aktiv på øverste nivå i 2043. Men hvem denne spilleren kommer til å være, det aner jeg ikke! Time will show, som det heter på nynorsk.